Reiselivs-Norge har problemer med å forstå

Antallet bobiler er i sterk vekst i Norge. Fra et forholdsvis lite antall biler, har dette endret seg raskt de senere årene. Norske kommuner og reiselivsnæringen har problemer med å forholde seg til utviklingen. Å innse at bobilistene har mer til felles med båtfolket enn caravanfolket kan være en begynnelse.

Enten vi har kjøl eller hjul, så er det flere likhetstrekk enn ulikhet mellom båtfolket og bobilistene. Når vi (bobilfolket) skal besøke en by vil vi gjerne overnatte så nær sentrum som mulig. I byene er det derfor et stort behov for sentralt plasserte ”bobilhavner”. Gjestehavner for båter ser det ut til å være helt naturlig og stor forståelse for at ligger mest mulig sentralt. Men hva med ”bobilhavnene”? De er det langt mellom.

Når vi slår leir utenfor byene, ønsker båt- og bobilfolket å oppleve både ensomhet og selskap med andre. Noen ganger slår vi bobilister leir på en campingplass, andre ganger på et uorganisert sted. Båtfolket har lovbestemt rett til å legge til omtrent hvor de vil, så lenge de ikke er til sjenanse for beboere i nærheten. Så enkelt er det ikke for de seriøse bobilistene. Vi vil gjerne fricampe fra tid til annen, men villcamping vil vi unngå. Forskjellen på fri- og villcamping skjønner nok de fleste. Det handler om å ta hensyn.

Misforståelsen

Det ser ut til at en stor hindring for å ta bobilistenes behov på alvor i byene, er at man ikke skal ta overnattinger fra campingplassene i omegnen. Dette baserer seg på en logisk brist. En tilreisende med telt eller campingvogn vil alltid ha sitt kjøretøy tilgjengelig etter at de har slått leir. Det har ikke bobilistene. Det har heller ikke båtfolket. Dermed har vi begge behov for enkel tilgang til det bysenteret vi skal bruke penger i.

Det ser også ut til å være en utpreget oppfatning at bobilister er de som tidligere har hatt campingvogn. Så enkelt er det neppe. Selv kjøpte vi bobil for nesten tre år siden. Da hadde vi i mer enn 20 år feriert på hotell og i leiligheter – fortrinnsvis i Frankrike. I yngre dager teltet vi. Vi vet at vi ikke er noe unntak. Påstanden om at bobilparkeringer tar kunder fra campingplassene er derfor svært overdrevet. Se heller på det som et utvidet marked – en ny gruppe, som bør fristes til å bruke campingplassene. Ja, vi er ikke uvillige til å bruke campingplasser, men da må de ha noe å tilby. Noe som også er tilpasset våre behov.

Ordnede forhold

Sandefjord bobilhavn er et godt eksempel på en bobilparkering. Kanskje litt liten for en så stor by, men utmerket i sin form.

For å kalle en parkeringsplass for bobilparkering må vi få lov til å stille noen krav.

Det må være et avgrenset område – ikke nødvendigvis inngjerdet. Plassene bør være oppmerket slik at avstanden mellom bilene blir forsvarlig i tilfelle brann. Det må også være tømmefasiliteter.

I tillegg vil vi svært gjerne ha strøm, og om det tilbys toaletter og dusj, har vi ikke noe i mot det heller.

Sandfjord bobilhavn er et utmerket eksempel på en god bobilparkering for et mindre sted. Den er organisert i en sirkel med plass til 16 biler og strømtilkobling. Tømmemuligheter er det også. Det er en ubetinget suksess og det sies at den er full hele sommeren.

Ålesund har et utmerket eksempel på en større bobilparkering med plass til 40-50 biler, men her er det dessverre ikke strøm. Til gjengjeld er det et godt dusj- og toalettanlegg.

Ålesund vinner i konkurransen om pengene med en så sentrumsnær og godt tilrettelagt bobilparkering. Vi savnet likevel strømtilkobling.

I Bergen er det, etter deg jeg forstår, en aksept fra parkeringsselskapet at parkeringsplassen ut for festningen (i retning Sandviken) brukes til bobilparkering med overnatting, men dette er en ordinær parkeringsplass uten noe tilbud. Sikkerhetsavstander må også den enkelte passe på selv. Det er tydeligvis en prosess på gang i Bergen. En privat aktør driver en bobilparkering på dispensasjon fra kommunen på Damsgård, og temaet er oppe til diskusjon. Bergen bør forsere denne prosessen for å tiltrekke seg bobilister. Men vi forventer at prisen står i forhold til tilbudet..

Under bedre forhold ville vi utvilsomt blitt flere netter i Bergen, så her er det inntekter å hente. Vi bobilister er nemlig ikke så sparsomlige som noen later til å tro. Vi vil ha et tilbud som er priset i forhold til tilbudet og våre behov. Vi forventer ikke at det er gratis, men en bobilparkering med strøm og tømmemuligheter bør ikke koste mer enn kr 160, kanskje bare halvparten om den ikke har en svært sentral plassering. Eller ta samme pris som i gjestehavnen for lystbåter.

Tømmeanlegg og hygiene

Kommunene er forpliktet til å ha tømmeanlegg for bobiler. Mange kommuner har likevel ikke noe tilbud. Og hvor mange ganger har vi ikke svingt av og fulgt et skilt til en tømmestasjon som er i ustand eller nedlagt?

Men tømmeanleggene har også svært variabel utforming. Noe av det viktigste er at det er et hygienisk skille mellom vannet som brukes til å skylle toalettanken og slangen som brukes til å fylle ferskvannstanken. Det er nemlig ikke gitt at alle skjønner at sprut kan transportere bakterier.

Synspunktene i dette innlegget baserer seg på erfaringer siden våren 2008. To av somrene har ferien blitt lagt til Norge (hhv Nord-Norge og Vestlandet).

Vi har opplevde det meste. Utenfor campingplasser er det svært vanskelig å få tømt toalett og spillvann. Dette er to forskjellige tanker. Spillvannet er en fast tank på alle bobiler, mens septik i de fleste bobiler er en transportabel tank på ca 15 liter. Meget store bobiler har også fast tank for septik.

Det mest forstemmende er at så mange campingplasser ikke har tømmemuligheter tilpasset bobiler. Samtidig er hygienen ofte under en hver kritikk.

I sommer opplevde vi at lille uavhengige Sjøtun camping i Balestrand hadde turens beste tømmefasiliteter. Et tydelig definert område var satt av til tømming av både spillvann og septik. Til og med bobiler med fast septiktank kan tømme her. Det som imidlertid skilte denne plassen fra andre var den tydelige merkingen av hva ulike slanger skulle brukes til. Det var også nødvendig å flytte bilen for å fylle rent vann. Det ga tillit til at denne slangen ikke var brukt til annet enn påfylling av vann.

I den andre enden av ”hygieneskalaen” opplevde vi et sted at slangen for rent vann hang over røret for tømming av toaletter. Det var helt uaktuell å bruke den for rent vann. Da bar vi heller vannet i kanne fra en helt annen kran.

Dårlig skille mellom rent vann og tømming/skylling av toaletter er ellers mer regelen enn unntaket.

Betal og forsvinn

Det meste av min kritikk mot campingplassene går på at de ikke har et tilbud tilpasset bobiler. Så hvorfor skal vi overnatte der?

Vi trenger noenlunde flate plasser, relativt hardt underlag så vi ikke setter oss fast, gode og renslige tømmefasiliteter og strøm. Svært mange norske campingplasser har ikke tatt innover seg at de har en ny kundegruppe i oss bobilister, og at de er nødt til å tilfredsstille noen behov for å lokke oss innenfor porten.

Noen ganger kan det se ut som om campingplassene også er overdrevent grådige – eller i beste fall ikke skjønner hva som irriterer gjestene. Dette er ikke alltid spesielt for oss i bobil. Det er like irriterende for de i campingvogn eller telt.

Sommerens mest ekstreme eksempel var Preikestolen camping. En plass med noenlunde ok tømmefasiliteter, men plassen ellers er lite tilrettelagt selv om den er rimelig flat. Servicebygningen er flott, men har sørgelig lav kapasitet i forhold til antallet plasser. Dette er en NCC Toppcamp og vi hadde forventet topp. Det vi fikk var et krav om sommerens i særklasse høyeste pris, og en beskjed om å se å komme oss ut av plassen før kl 11 neste dag. Ingen andre plasser vi har besøkt har vært i nærheten av et slikt krav. Det ble endog meget sterkt presisert at vi ville bli belastet for et nytt døgn om vi reiste seinere. Andre steder har en rundere holdning og en utsjekkingstid fra kl 12 til 14. Dette virket bare grådig og uforskammet. Resten av ferien anbefalte vi alle som skulle besøke Preikestolen om å velge en annen campingplass.

Det er tydelig at tilstrømning til plasser gjør det fristende å skru opp prisen. Et annet ekstremt eksempel er Maurvangen camping ved Besseggen. Kroner 200 for å stå på et ”potetjorde” er ikke mye å stå etter for en bobilist. Når det heller ikke er mulig å tømme spillvann på stedet, framstår dette bare som grådig.

Camping forbudt

Grådighet har mange ansikter, men det tydeligste er de campingplasseierne som på død og liv skal ha bobilistene inn på ”potetjordet” sitt. Uten å ha noe å tilby. Det virker mot sin hensikt. Vi får mer lyst på fricamping etter slike opplevelser.

Vår Vestlandstur i år skulle gå fra Jæren til Kristiansund. Vi ga oss da vi kom til Ålesund. Den utmerkede bobilparkeringen der gjorde at vi ble i flere dager enn planlagt. Med plassering nesten midt i sentrum ga den oss gode muligheter til å oppleve byen, handle i butikker og spise på restauranter. Å reise til Kristiansund og hjem over Oppdal var ikke så fristende etter det. I Oppdal har de et kommunestyremedlem som også driver campingplass. Han bruker sin posisjon i kommunestyret til egne interesser og har gått inn for bobilforbud i kommunen. Han møter forståelse hos andre i kommunestyret. Det gjorde at vi holdt oss unna Oppdal. Vi er rett og slett ikke interesserte i å besøke steder vi ikke er velkomne. Vi tok derfor en annen rute hjem.

Vågå er et annet eksempel på den samme tankegangen. Hjemreisen ble planlagt over Valdresflya. Tanken var å fricampe. Det gjorde vi ikke så mye i sommer – vi bodde mest på campingplasser, men å kunne bo litt fritt, kanskje fiske litt og få et par døgn til med natur før siste etappe hjem var tanken.

Men når vi kommer opp på fjellet fra Vågå-siden ser vi skilt med ”camping forbudt” på en hver flekk hvor det er mulig å parkere en bil. Om det er Vågå kommune, Vågå fjellstyre, lokale bønder eller campingplasseiere som har satt opp disse skiltene vet jeg ikke, men vi var tydeligvis uvelkomne. Vi liker ikke å krangle om vår rett til å overnatte, og skiltene er åpenbart beregnet på bobiler ettersom loven gir rett til overnatting både i telt og campingvogn i inntil to døgn i utmark.

Vi kapitulerte og satte i stedet kursen mot en campingplass. Vi har imidlertid den erfaringen at fjellcamping er de plassene som er dårligst tilpasset bobiler, så vi valgte ut Bessheim. Det er en NAF-plass, så vi håpet at den var noe bedre enn det vi vanligvis opplever. Vel, der er NAF-flagget, men hvor er plassen? En tur inn i en fjellstue, og vi får pekt ut en ”vei” på den andre siden av hovedveien. Det var en krøttersti, som førte ned på et jorde hvor fastliggende campingvogner lå som en mur mot vannet. Resten av plassen var utrivelig og humpete. Vi kjørte videre og stansen på Maurvangen som, som nevnt foran, heller ikke var noe å skyte av. For oss ble det én natt på Valdresflya – og ingen fisking eller andre aktiviteter. Vi avsluttet rett og slett ferien og tok siste etappe hjem.

Det er ikke sikkert næringslivet i en kommune tjener penger på oss hver gang vi besøker den, men vi kommer ofte tilbake dit vi trives. Vi bobilister er også temmelig flinke til å fortelle andre bobilister om våre erfaringer.

Vi har mye penger å bruke i de kommunene vi besøker, men vi liker ikke dårlig behandling. Kommunene, som skjønner dette, vil tjene godt på oss bobilister.

Og for den som ennå ikke har skjønt hva jeg mener:

–       Bobilister har et behov på linje med båtfolket.

–       Etabler bobilplasser sentralt i byene.

–       Campingplasseiere flest må TENKE bobil.

–       Skjønn at vi er en NY kundegruppe!

–       Frist oss – ikke tving oss!