Følelser og fornuft

Er det følelser eller fornuft som skal styre et lands politikk? I mediene er det uansett klart at det er følelsene som skaper saker. Det betyr ikke at de er fornuftige. Et land må styres etter regler – klare regler. Likevel må reglene kunne justeres, tøyes eller endres når åpenbart urimelige situasjoner oppstår.

Det dreier seg selvfølgelig om innvandring og asylsøkere. Norge har et regelverk. Du søker om asyl og får enten ja eller nei. Det finnes klagemuligheter, du kan påberope deg endrede forutsetninger og du kan gå til rettssak for å få bli. Det er muligens for mange muligheter til tidkrevende omkamp. Når avslaget likevel er endelig, er det forbudt å oppholde seg i Norge for vedkommende. Da er det å oppfatte som en ulovelig handling å gjemme seg for myndighetene. Og ulovlige handlinger skal vel ikke premieres – eller?

Det kan være så mange grunner til at mennesker søker asyl i Norge. Beskyttelsesbehov er den legitime grunnen til å få asyl. Samtidig kan andre ha økonomiske eller andre motiver. Noen har til og med kriminelle hensikter med oppholdet. Disse må skilles fra hverandre. Det gjøres med å ha et klart regelverk. Alternativet vil jo være å si ja til alle som står på dørstokken og vil inn. Er det rettferdig? Det finnes da mange mennesker i verden, som kunne ønsket seg til Norge. De er både utrygge, fattige og kanskje flyktninger i eller utenfor eget land. Er det da rettferdig at de som har ressurser (les: penger nok) til å komme seg til Norge skal få opphold uansett årsak? Neppe. Derfor må vi sette grenser for hvem som kan få asyl i Norge. Ellers kan vi ikke gjøre noe for flyktninger uten disse resurssene. Derfor må vi ha regler. Regler som følges.

Noen ganger er reglene feil

Tilfellet Maria Amelie synliggjør svært tydelig at det er feil i dagens regler. Et barn som trekkes på flukt sammen med sine foreldre, blir ansvarliggjort for sine foreldres handlinger. De har løyet om identitet, fått avslag på asylsøknad og oppholder seg likevel ulovelig i Norge. En utkastelse av foreldrene ville neppe ført til overskrifter i fjor. Men for Maria Amelie er situasjonen en annen.

For å bruke Maria Amelie som eksempel. Hun forlot hjemlandet som elleveåring sammen med foreldrene. Til Norge kom hun som 16-17-åring. Fortsatt var hun mindreårig. Da saken ble endelig avgjort i rettsapparatet, skulle hun da som tjue-, tjueenåring melde seg for politiet for utsending uavhengig av foreldrenes avgjørelser? Hun var i en tvangssituasjon. Det er lett å forstå at en ungdom, som har prøvd, og åpenbart vellykket har greid å få livet til å fungere ikke vil se dette som et alternativ. Hun tvinges av systemet til å leve i skjul for myndighetene. Det skal ikke mye innlevelse til for å se at hun og hennes like er fanget av foreldrenes avgjørelser.

Når disse barna blir myndige, og oppholdet har vart mer enn tre år, bør deres sak få en selvstendig vurdering. Maria Amelie ba om en egen vurdering, men fikk kun en ”papirvurdering” av sitt tilfelle.

Disse barna er satt i en umulig situasjon. Derfor må de få mulighet til å gå over i ”arbeidssøkerkøen” uten å måtte gjøre det fra utlandet. Med plettfri vandel og god vilje bør hun og hennes like få lov til å gjøre nytte for seg. Foreldrene må stå for sine egne handlinger.

I dette tilfellet er nok reglene fastsatt av et samlet storting fulgt. Likevel kan det være fornuftig å lytte til følelsene, finne en løsning og endre reglene. For barnas skyld.

.