Ingen tenker på Tøyen

Så er det over. Munchmuseet på Tøyen er stengt for godt. Munchmuseet er stengt. Munch tapte. Tøyen tapte. Ingen tenker på Tøyen.

Nedleggelsen av Munchmuseet på Tøyen har blitt utsatt flere ganger. Vi har fått et par år ekstra med åpent museum på Tøyen, men utstillingene har blitt stadig mindre.

Tøyen mister en stolthet. Hva får bydelen igjen? Noen millioner til sosiale tiltak? Penger bydelen uansett burde fått. Men hva skal bygningen brukes til? Hvilken attraksjon skal Tøyen få? 

Det er lenge siden kampen for Munch og Tøyen var tapt. I realiteten var det over 28. mai 2013. Da ble det kunngjort at SV hadde sviktet hensynet til Munchs kunst i bytte mot at det borgerlige byrådet skulle gjennomføre en rekke selvfølgeligheter i Tøyen-området. I tillegg skal den nåværende museumsbygningen benyttes til et vitensenter og kanskje skal Teknisk museum flyttes til et nybygg her, ble det sagt den gangen. Siden har det vært stille.

Syv år senere vet ennå ingen hva bygningen skal brukes til. Ingen vet og ingen diskusjon pågår. Temaet er dødt og vi kommer til å se en bygningsmasse som vil forfalle.

Debatten om Munchmuseets framtid har hatt flere sider. Både byutvikling og hensynet til kunsten har vært tema. Tøyen har mistet Munch og Munch har tapt sitt museum. I stedet er det bygget et kopi-bygg i prestisjeprosjektet Fjordbyen der flere kunstsamlinger og kunstnere samles. For å gjøre det enkelt for turistene å feie gjennom Oslo på kortest mulig tid… 

Det har vært et bredt engasjement for en videreføring av Munch på Tøyen. Det har også blitt laget skisser av hvordan det kunne blitt med nybygg eller uvidelse på Tøyen.

Fredrik AS Torp, Didrik Hvoslef-Eide og Stein Halvorsen, sivilarkitekter MNAL laget sammen et godt innspill i debatten. En skisse av hvordan det kunne ha blitt på Tøyen. Det er solid dokumentert at det hadde vært mulig å bygge et godt museum, billigere på Tøyen. Nå er det for sent. Milliardene har rullet i et prestisjeprosjekt der man i siste øyeblikk «oppdager» at klimaet i bygget ikke er bra for kunsten. Da hjelper det lite å si: Hva sa vi.

Dagens ordfører i Oslo er direkte ansvarlig for SVs snuoperasjon i 2013. Det ser ikke ut til at hun skjønner at Tøyen og bydelene trenger noe å være stolte av. Ikke bare sosialhjelp.

Hvor lenge skal Tøyen vente?

Krevende korpsdrift

Trenden med at skolekorpsene får trange kår på skolene har åpenbart økt siden jeg selv var styreleder i et skolekorps. Vi merket dengang – ca 20 år siden – en tendens til at nye rektorer og Oslo kommune var mindre opptatt av skolekorpsene enn det vi hadde vært vant til. Nå går kommunen til retten for å kaste ut skolekorps. Det har åpenbart skjedd mye de siste årene.

Det er med skrekk jeg leser dagens reportasje i Aften om hvordan Nordstrands skolekorps sliter med å få plass i de nye skolebyggene. Deres innspill i utviklingsfasen har ikke blitt hørt. Heller ikke på Løren er det plass til korpset i den nye skolen. Skolekorpset holder til i den gamle skolebygningen hvor den har hatt sitt lager. Utdanningsetaten har i følge avisa gått til Tingretten for å kaste ut skolekorpset!

Et skolekorps er en liten bedrift med 10-20 lønnede instruktører og en stab av frivillige tillitsvalgte. Men i motsetning til andre bedrifter har ikke skolekorpsene andre inntekter enn de foreldrene skaper på sin fritid gjennom dugnadsvirksomhet. De små kommunale tilskuddene har på ingen måte holdt tritt med prisutviklingen. Gratis øvingslokaler på skolene har tidligere vært en selvfølge, men når det ikke er plass på egen skole, ser naborektorene ofte en mulighet til å tjene penger på utleie – også til skolekorpsene.

Store instrumenter, deler og effekter som ikke er i bruk må kunne lagres i tilknytting til bruken. All håndtering og eventuell ekstern leie av lokaler gjør det svært krevende å skaffe nok ildsjeler til transport og tilrettelegging i forbindelse med nesten daglige øvelser (for ulike grupper i korpset).

Hele situasjonen er et resultat av en betydelig ansvarskrivelse av Oslo kommune. Gjennom sine budsjettkrav til rektorer og manglende vilje i planprosessene gjør de det vanskelig å drive skolekorps. Svært vanskelig. Kanskje så umulig at korpsene blir lagt ned.

Skolebyråd Torger Ødegaard (H) siteres i Aften på at han ikke vil endre dagens arealnorm. En norm som stenger korpsene ute fra skolebyggene. Ødegaard mener det må være mulig å finne gode løsninger lokalt. Han tenker vel på økt innsats av foreldrene..?

Det blir stusselig uten skolekorps, Ødegaard.

Klikkemedienes forbannelse

Det er nå over et halvt år siden terrorhandlingene i Oslo og på Utøya. Siden har mediene vært fulle av oppslag om disse grusomme handlingene. Læreboka er fulgt til det ugjenkjennelige, ja til det absurde når nye vinklinger er brakt på bane. 

VG.nos toppoppslag fra 6. februar i år er en god illustrasjon på klikkemedienes forbannelse.

Det kan være delte meninger om mange av de oppslagene vi har sett. Morderen har ønsket oppmerksomhet, og mediene har gitt ham det. Vi har virkelig ingen interesse av å vite hvordan morderen har det. I motsetning til i mange andre saker, har vi en opplagt sak. Det er ingen tvil om hvilken handling som er gjennomført. Og av hvem. Nå gjenstår en rettssak og domsavsigelse. Det eneste spenningsmomentet er om han blir erklært tilregnelig eller ikke.

Det er i dette lyset det er merkverdig å se hvordan flere medier opptrer i sine nettutgaver. Jeg har døpt dem klikkemedier.

Nettutgavene av spesielt VG og Dagbladet har i perioder vært kvalmende forestillinger. Jeg gir blaffen i når han blir kjørt fra Ila. Jeg gir blaffen i når han kommer fram til Tinghuset. Og jeg gir ikke minst blaffen i hva massemorderen følte da han ble forelagt tiltalen. Fortell det til annonseavdelingen.

Dagbladet.no skriver i dag at ”– Breivik er skuffet over tiltalen. Var helt rolig da tiltalen ble forkynt”.  Kjære Dagbladet, dere fikk ikke noe klikk av meg på den saken. Det interesserer meg omtrent midt i ryggen om han er skuffet og rolig.

VG.nos toppoppslag fra 6. februar i år er for øvrig en god illustrasjon på klikkemedienes forbannelse. Alt handler om å trigge nysgjerrighet og skape klikk for annonsekronene. Etikken? Den må visst noen andre ta seg av.

Følelser og fornuft

Er det følelser eller fornuft som skal styre et lands politikk? I mediene er det uansett klart at det er følelsene som skaper saker. Det betyr ikke at de er fornuftige. Et land må styres etter regler – klare regler. Likevel må reglene kunne justeres, tøyes eller endres når åpenbart urimelige situasjoner oppstår.

Det dreier seg selvfølgelig om innvandring og asylsøkere. Norge har et regelverk. Du søker om asyl og får enten ja eller nei. Det finnes klagemuligheter, du kan påberope deg endrede forutsetninger og du kan gå til rettssak for å få bli. Det er muligens for mange muligheter til tidkrevende omkamp. Når avslaget likevel er endelig, er det forbudt å oppholde seg i Norge for vedkommende. Da er det å oppfatte som en ulovelig handling å gjemme seg for myndighetene. Og ulovlige handlinger skal vel ikke premieres – eller?

Det kan være så mange grunner til at mennesker søker asyl i Norge. Beskyttelsesbehov er den legitime grunnen til å få asyl. Samtidig kan andre ha økonomiske eller andre motiver. Noen har til og med kriminelle hensikter med oppholdet. Disse må skilles fra hverandre. Det gjøres med å ha et klart regelverk. Alternativet vil jo være å si ja til alle som står på dørstokken og vil inn. Er det rettferdig? Det finnes da mange mennesker i verden, som kunne ønsket seg til Norge. De er både utrygge, fattige og kanskje flyktninger i eller utenfor eget land. Er det da rettferdig at de som har ressurser (les: penger nok) til å komme seg til Norge skal få opphold uansett årsak? Neppe. Derfor må vi sette grenser for hvem som kan få asyl i Norge. Ellers kan vi ikke gjøre noe for flyktninger uten disse resurssene. Derfor må vi ha regler. Regler som følges.

Noen ganger er reglene feil

Tilfellet Maria Amelie synliggjør svært tydelig at det er feil i dagens regler. Et barn som trekkes på flukt sammen med sine foreldre, blir ansvarliggjort for sine foreldres handlinger. De har løyet om identitet, fått avslag på asylsøknad og oppholder seg likevel ulovelig i Norge. En utkastelse av foreldrene ville neppe ført til overskrifter i fjor. Men for Maria Amelie er situasjonen en annen.

For å bruke Maria Amelie som eksempel. Hun forlot hjemlandet som elleveåring sammen med foreldrene. Til Norge kom hun som 16-17-åring. Fortsatt var hun mindreårig. Da saken ble endelig avgjort i rettsapparatet, skulle hun da som tjue-, tjueenåring melde seg for politiet for utsending uavhengig av foreldrenes avgjørelser? Hun var i en tvangssituasjon. Det er lett å forstå at en ungdom, som har prøvd, og åpenbart vellykket har greid å få livet til å fungere ikke vil se dette som et alternativ. Hun tvinges av systemet til å leve i skjul for myndighetene. Det skal ikke mye innlevelse til for å se at hun og hennes like er fanget av foreldrenes avgjørelser.

Når disse barna blir myndige, og oppholdet har vart mer enn tre år, bør deres sak få en selvstendig vurdering. Maria Amelie ba om en egen vurdering, men fikk kun en ”papirvurdering” av sitt tilfelle.

Disse barna er satt i en umulig situasjon. Derfor må de få mulighet til å gå over i ”arbeidssøkerkøen” uten å måtte gjøre det fra utlandet. Med plettfri vandel og god vilje bør hun og hennes like få lov til å gjøre nytte for seg. Foreldrene må stå for sine egne handlinger.

I dette tilfellet er nok reglene fastsatt av et samlet storting fulgt. Likevel kan det være fornuftig å lytte til følelsene, finne en løsning og endre reglene. For barnas skyld.

.

Jeg venter fortsatt på svar

Kan vi forvente å få svar når vi henvender oss til offentlig eide selskaper? Ja, selvfølgelig forventer vi det, men slik er ikke verden – i Oslo Tbanedrift AS. For to måneder siden sendte jeg følgende epost til administrerende direktør Øystein Svendsen i Oslo Tbanedrift AS:

«Oslo Tbanedrift AS
I mange år har vi funnet oss i trange og utrivelige forhold på Lambertseterbanen. Ingen tog har hatt mer enn færrest mulig vogner. Det som har reddet situasjonen fra å være en ren katastrofe har vært at linje 1 har gått til Bergkrystallen i rushtiden. Stort sett. Det har gitt oss hyppigere avganger deler av døgnet, men likevel for få vogner og sitteplasser.
Nå er linje 1 innstilt ut året og situasjonene er værre enn noensinne. Det ville vært naturlig å kjøre lange tog på linje fire nesten hele døgnet nå. Men nei, dere kjører noen lange tog, men veldig mange korte tog. Uten linje 1 blir dette en katastrofe i rushtiden.
Vi går på toget på Karlsrud. Når det kommer lange tog, må noen stå fra Karlsrud. Når dere kjører korte tog, står folk før toget kommer til Karlsrud. Dette er skammelig dårlig behandling av passasjerene.
Vi må forvente minimum lange tog. Helst vil vi ha lange tog hver tiendene minutt i rushtiden – eventuelt to ganger i kvarteret. Dere kan ikke vente at folk skal ta tbanen for å stå nesten fra endeholdeplassen.
Kan vi forvente bedre service med det første?»

I dag har det gått to måneder. Har jeg fått noe svar? Nei. Går det fortsatt mange korte tog på Lambertseterbanen? Ja.

Det kan godt være at henvendelsen er sendt til feil adressat. Som kjent har ansvaret for kollektivtransporten i Oslo blitt splittet opp i så mange selskaper at det er umulig å holde oversikten over hvem som har ansvaret for hva. Ansvaret er effektivt pulverisert.

Likevel bør vi som brukere kunne forvente en reaksjon. Aller helst et svar, eller eventuelt en henvisning til riktig selskap eller en opplysning om hva som skjer med henvendelsen.

Ikke i Oslo Tbanedrift AS. Tausheten er rungende!

La gutta få egne rettigheter

Høyre vil fjerne fedrekvoten. Hvorfor skal mor og far dele en kvote? La far få sin egen rettighet, så slipper han å krangle med en mor i ammetåka.

Beklager, men jeg synes Høyre er skikkelig bakstreversk. Om du VIL noe, så velger du også virkemidler. Problemet er at Høyre ikke vil.

Journalister med fordommer og manglende kilder

Journalister proppfulle av fordommer og forutinntatte holdninger trenger ikke kilder. De skriver like godt uten. VG skriver i dag om Giskes ekstra bevilgning til markedsføring av Norge i Tyskland, Sverige, Nederland og Norge.

Pengene skal friste folk som kan komme til Norge uten å fly i askeskyer. Det høres jo fornuftig ut. I stedet for å utdype hva Giske har sagt, trekker journalisten i stedet slutningen at dette dreier seg om å trekke bobilister til Norge. Det er jo greit. Da kan han trekke fram alle sine fordommer om bobilister.

Uten noen form for kildebruk slår han fast at: «FLERE SLIKE: En bobil fotografert først i køen like etter fergeleiet på Bruravik.» og «Dermed kan vi regne med – og håpe? – at flere utlendinger med bobil vil ligge først i køen i sommer.»

Saken ledsages av en «meningsmåling» med spørsmålet «Ønsker du flere bobiler velkommen på veien?» Selvfølgelig greier han å lokke fram alle Stutumene og får de kommentarene han antakelig ønsker. De som bekrefter at han har rett.

Jeg har lagt merke til denne journalisten også ved en tidligere anledning. Det ser ut som om han liker å trekke sine egne slutninger. Objektivitet er visst ikke noe morro. Kanskje jeg burde følge med og samle en oversikt over denne journalistens kildebruk. Eller skal jeg heller si, manglende kildebruk?

Ny kombinasjonstunell gjennom Oslo

Det er en kjensgjerning at tbanens fellestunell gjennom Oslo er for trang. Det er like sikkert at jernbanens tunell under Oslo sentrum har for liten kapasitet. Kanskje kan de to behovene kombineres inntil det blir behov for en tredje tunell?

Ruter og Jernbaneverket skal i fellesskap utrede en slik tunell. Det antydes at den kan gå fra Skøyen over Majorstua til St. Hanshaugen og Grünerløkka til Ensjø eller Hasle. Det ligger også i kortene at dette skal være en felles tunell for tbane og tog.

Intensjonen i denne skissen er god, men den har noen vesentlige mangler.

For å starte i øst: Den østlige stasjonen bør ikke ligge på verken Hasle eller Ensjø, men på Tøyen. I etasjen under Tøyen tbanestasjon kan den nye linjen få sin egen stasjon. Det vil gi enkel overgang til alle tbanelinjer. I Ensjø-området kan linjen knyttes til både tbanens linjer og til jernbanenettet. Det vil sikre gjennomgående trafikk i begge banesystemer.

Å legge den østlige tilknyttingen til Hasle er unødvendig. Grorudbanen vil få sin tilknytting til tbaneringen via Lørensvingen (Haslesvingen) og videre til Majorstua.

Videre vestover: En stasjon på Grünerløkka plasseres nær trikkelinjene som går opp gjennom løkka. Neste viktige stasjon bør bygges på Bislet med tett overgang til trikk i Theresesgate/Pilestredet.

På Majorstua bygges den fjerde av de viktige overgangsstasjonene. Her knyttes tunellen til det vestlige tbanenettet og en ny jernbanetunell til Skøyen. Samtidig blir det gode overgangsmuligheter mellom de ulike linjer og banesystemer.

Både på Tøyen og Majorstua bygges eller forberedes vendepunkter for tog som ikke nødvendigvis må gå over Grünerløkka og St. Hanshaugen.

Av beredskapshensyn bør også Ensjøsvingen bygges ferdig. I dag går den fra Ensjø til Carl Berners plass, men ikke den andre veien. Med en fullverdig Ensjøsving vil fleksibiliteten i hele nettet øke vesentlig.

I et framtidig perspektiv bør det også bygges en nordgående tbanelinje fra Stortinget stasjon med utgangspunkt fra den allerede eksisterende vendesløyfen. Denne linjen bør antakelig ha Ullevål sykehus som endestasjon. Den bør selvfølgelig også ha en overgang til den nye fellestunellen for eksempel på en stasjon mellom Grünerløkka og Bislet.

På kort sikt

Straks Lørensvingen er ferdig bør det være mulig å etablere ti minutters rute på alle tbanelinjer og fem minutters rute på Grorudbanen (hvert annet tog til Ringen og sentrum).  Jeg vet det er lovet to tog i kvarteret på Furusetbanen senere i år, men å tilby både Furusetbanen, Østensjøbanen og Lambertseterbanen ti minutters ruter er et bedre alternativ. Samtidig bør Holmenkollbanen snu på Majorstua eller fortsette som trikk til Stortorget. Slike kombinasjonstrikker finnes i mange europeiske byer og bør være et alternativ for en ellers trafikksvak linje.

Ti minutters rute kan være nærmere enn vi tror, men da må det være vilje til å prioritere  utbyggingen av Lørensvingen. En effektiv utnyttelse av linjenettet med Lørensvingen (Haslesvingen) på plass blir en god mellomstasjon mens den nye fellestunellen bygges.

Den nye fellestunellen bør være på plass i 2020. Lørensvingen må være ferdig ”i morgen”.

Hurra for Gjøvikbanen

Så flott at Gjøvikbanen går, selv om den går sakte og stasjonene er nedslitte og langt fra moderne.

Men hvorfor er setene så ukomfortable? Klappseter hvor du ikke kan legge fra deg noe i et eventuelt ledig nabosete. Ikke noe annet sted å legge fra seg ting heller. Du må ha alt på fanget. Og har du kjøpt deg en kaffe fra den fine automaten, så pass på fingrene, det er ingen steder å sette kruset.

Setene er også harde, smale og ryggen kan ikke reguleres. Beinplassen kan minne om Norwegian, men er du kortere enn 1,85 overlever du, så det er ikke helt Norwegian.

Hurra for Gjøvikbanen! Den viser med all tydelighet hvordan tilbudet blir når en toglinje blir satt ut på anbud uten tilstrekkelige kvalitetskrav.

Joda, det er bedre enn ingenting, men om flere skal lokkes til toget, må tilbudet bli bedre enn dette. Bare så det er nevnt, i en tid hvor hvor mange mener at alle problemer kan løses med anbudskonkurranser.

Subjektiv drittkasting

VG omtaler i dag den internasjonale pi-dagen og presterer følgende intelligente avsnitt:

«Å memorere så mange desimaler som mulig er en populær selskapslek, kanskje særlig blant menn med tvilsom hygiene og få kvinnelige bekjentskaper.»

Jeg antar journalisten sikter til matematikere i sin allminnelighet. Men kjære VG, hvor er kilden til dette oppgulpet? I hodet på journalisten? Og bare der?

Jeg er ikke i målgruppen for å bli fornærmet her, men det får da være grenser for subjektiv drittkasting..!